- Der og da forsøkte jeg å kjenne på Birgittes følelser

- Det var spesielt å komme på brygga på landsiden 16.45. Den første tanken som slo meg at nå begynner vi å gå mot tidspunktet gjerningsmannen kom til Utøya på. Men når vi kom over på Utøya, ga det seg, sier Vanessa Svebakk.
For ett år siden mistet hun datteren, Sharidyn (Sissy) Svebakk-Bøhn. Hun ble 14 år. Ettermiddagen 22. juli var Svebakk tilbake på Utøya. På klokkeslettet da hennes datter døde i fjor, sto hun i år ved åstedet.

- Tøft å være der

- For meg var det en avsluttende del. Nå har ett år gått. Det er ikke sorgen som tar slutt. Men jeg var på Utøya, og prøvde å føle hvordan min datter hadde det for ett år siden. I dag var det samme type vær som i fjor. Men vi som var der i dag var godt kledd, med regnjakker og fjellsko. Mens de som var der i fjor hadde de ingenting. Vi hadde telt hvor vi kunne stå i ly for regnet – de kunne ikke det. Jeg tenkte på hvordan min datter hadde det, da hun lå såret og redd i skrenten. Jeg er sikker på at hun ba om hjelp. Da vi var på Utøya var det hundrevis som kunne ha hjulpet oss – det hadde ikke dem.
- Jeg kan ikke forestille meg hvordan det var, men nå har jeg kommet så nært på som jeg kan, sier Svebakk.
- Det var et fint øyeblikk for ettertanke da vi sto på de stedene der hvor våre respektive mistet livet. For noen har det vært viktig med tidspunktet og være der akkurat da, for andre ikke. For meg var det viktig, sier Robert Christensen. Hans datter, Birgitte Smetbak var 15 år da hun ble skutt og drept på Utøya.
- Det var tøft å være der. Der og da forsøkte jeg å kjenne på Birgittes følelser, sier Christensen.

- Ville være der da hun døde

Det var de pårørende selv tok initiativet til markeringen på Utøya på kvelden. I utgangspunktet ønsket AUF å reservere øya for seg selv, men snudde etter påtrykk fra de etterlatte. For mange pårørende var det viktig å få tilbringe tid på det stedet hvor deres kjære omkom, på tidspunktet de mistet livet for ett år siden.
- Jeg ville være der på kvelden da min datter døde. På formiddagen levde hun ennå. Da ringte hun hjem, sier Svebakk.
- Det var da de hadde sine siste lykkeligste timer der ute. Det er noe vi tar med oss, sier Christensen.
Svebakk og Christensen glad for at de fikk til en markering på kvelden på Utøya. Ifølge de to er det unisont tilbakemeldingen fra andre pårørende.

- Vi følte oss utestengt

- Vi følte oss utestengt, derfor følte vi at vi måtte gjøre noe. Nå er vi stolte av det vi har fått til i kveld. Det var fint å få være på Utøya, det ble en verdig markering som var upolitisk. Vårt arrangement var også åpent for alle, slik at det var ikke bare nærmeste familie som kunne komme. Også båtfolk var til stede – de sitter med behov de også, nå fikk de også mulighet til å markere.
Ca. 250 mennesker tok turen over til Utøya til de pårørendes arrangement. Det utgjorde om lag halvparten av de berørte familiene.
- Jeg har fått så mange klemmer i dag. Det er beviset på at denne markeringen var viktig for oss, sier Christensen.

- Humor og latter

De pårørendes markering begynte med en åpningstale fra Svebakk, før artisten Askild Holm opptrådte. Deretter hadde de en prosessjon ned til kaia, hvor det ble lagt ned krans fra statsminister Jens Stoltenberg. Etterpå skulle de pårørende sende kinesiske lykter på Tyrifjorden. På grunn av værforholdene ble det med forsøket.
- Det ble mye humor og latter da vi skulle sende lyktene ut på fjorden, det ble en lett avslutning. Jeg synes dagen i dag ble helt perfekt, sier Christensen.
- En far sa til meg: ”Dette går ikke, men dette er gøy”. Jeg snakket også med min åtte år gamle datter, hun var veldig opptatt av å gjøre noe for og hedre storesøster. Når vi tente de kinesiske lyktene fikk barna noe annet å forbinde Utøya med – de hadde det så gøy at de ikke engang tenkte på det dårlige været, sier Svebakk.

- Husker fortvilelsen jeg bar på

Aftenposten ble med Svebakk og Christensen på Sundvollen hotell. Også denne plassen vekker minner de har forsøkt å forsone seg med.
- Jeg var en av de første foreldrene som var her. Jeg husker godt hvordan jeg løp som en gal etter hver eneste buss for å se etter min datter. Jeg så ungdom som gråt, blod, en ung gutt i bare underbuksa, det var bare kaos. Jeg gikk frem og tilbake på hotellet, og lette. På natten satt jeg på utsiden av hotellet for å se om hun kom. I dag føles det veldig tungt å være her. Jeg husker fortvilelsen jeg bar på, sier Svebakk.

- Hilsen til himmelen

Kitty Eide i Nasjonal støttegruppe, har vært koordinator for samlingene for de pårørende og etterlatte. I alt har 600 pårørende deltatt på et eller flere arrangement, og 500 har besøkt Utøya.
- Mange pårørende trodde ikke de ville orke å reise ut, men når dagen kom så kjente de at jo, det kom de til å greie. Vårt mål har vært at dagen skal bli så god som mulig for flest mulig, sier Eide.
På formiddagen hadde pårørende og etterlatte anledning til å være på Utøya. Her sendte de ut en stor hjerteformet heliumsballong.
- Vi kalte det en hilsen til himmelen. Folk fikk skrive beskjeder på den som vi festet fast. Barna som var med syntes dette var så gøy, så vi sendte opp en til, sier hun.

Hentet fra: aftenposten.no
Rune Langerud